Lykke i kilovis

Publisert tirsdag, den 11. november, 2003.

Kroppen passer på at du får nok fett, men den hindrer deg ikke i å ese ut. Det er fordi den tror at vi fortsatt lever i steinalderen.

Siden 1990 har nordmenns gjennomsnittsvekt økt betydelig. I Nord-Trøndelag var ti prosent av kvinnene i alderen 40-49 år alvorlig overvektige på midten av 80-tallet. I dag er tallet 15 prosent, en økning på 50 prosent. Den samme tendensen ser vi også blant kvinner i yngre og eldre aldersgrupper og blant menn i alle aldre.


For å få svar på hva vektøkningen skyldes i Norge, ble 100 000 menn og kvinner i alderen 40-42 år veid og målt av forskere ved Statens helseundersøkelser både i 1994-1996 og i 1997-1999. De samlet også inn informasjon om levevaner, helse, utdanning og sivil status. Bare i løpet av disse tre årene økte gjennomsnittsvekten tydelig hos begge kjønn, og antallet som led under fedme steg med nesten 4 prosent. Samtidig fant forskerne at å slite med angst, mosjonere lite, ha liten utdanning og generelt dårlig helse økte risikoen for å bli for tung. Men disse risikofaktorene slo ut like sterkt i begge tidsperiodene. Derfor må det være en annen og ukjent årsak til vektøkningen.


Janne E. Reseland ved Institutt for Ernæringsforskning har forsket på fedme i flere år.  Hovedårsaken til fedmeepidemien ligger i vår forhistorie, forteller hun. - Vi har til alle tider vært nødt til å ha et reservelager av energi i form av fett for å overleve sult og kriser. Men de siste 20 årene har alt blitt annerledes. Vi er omgitt av billig energirik mat hele året og spiser ofte uten å være sultne. Hyggelig selskap og vanen med å putte noe i munnen er nok. Samtidig har vi en kropp som tror den er i steinalderen med fettceller som lagrer energi med tanke på dårligere tider. En beskyttelsesmekanisme mot vektøkning har kroppen derimot ikke. Vi har bare en innebygget "termostat" som beskytter mot vekttap, sier Reseland.
Termostaten styres av hormonet leptin. Hormonet blir laget i fettcellene og utskilt i blodet. Når fettlaget krymper under en slankekur, lager det mindre leptin. Det oppfatter hjernen som et sultsignal og skrur ned forbrenningen for å spare på kreftene. Så selv om en er skikkelig overvektig, vil kroppen stritte i mot hvis en forsøker å slanke seg. Kroppen klarer ikke å forstå at den har godt av å gå ned i vekt. Når vi putter mat i munnen utløser derimot "lykke hormoner" en følelse av velvære i hjernen. Det gjør det ikke akkurat lettere å si nei.




Nesten alle som forsøker å gå ned i vekt, opplever det som en kamp. Kroppens innebygde energitermostat gjør det nesten håpløst. Antagelig "husker" kroppen at den en gang har vært tyngre, og dermed jobber hjernen for å øke vekten igjen. Derfor er det så mange som ender opp med jojo slanking. Det samme skjer under fettsuging. Mange går raskt opp igjen i vekt  etter et slikt inngrep.
- Vi har forsøkt å finne ut om det noe folk kan gjøre slik at kroppen godtar et lavere leptinnivå, sier Janne Reseland. - Er det mulig å skru ned leptin-termostaten uten at kroppen tror den sulter? Det viser seg at fiskefett, altså omega-3 fettsyrer, hemmer fettcellenes produksjon av leptin. Det gjør de ved å virke direkte på genet som inneholder oppskriften på leptinhormonet. Det samme gjør stoffer i frukt og grønt. Dessuten har vi oppdaget at leptinnivået går naturlig ned ved jevn fysisk aktivitet. Derfor tror vi trening, fisk, frukt og grønnsaker kan gjøre det lettere for kroppen å godta en vektreduksjon og holde seg slank etterpå. Ikke bare fordi treningen forbrenner energi og maten er sunn, men fordi kroppens sultalarm ikke slås på for fullt.




- At vi er mindre aktive enn før er selvfølgelig også en viktig grunn til at folk blir tyngre. En østers er skapt for et liv i "luksus" og har ikke en eneste fettcelle. Den trenger bare å glippe litt med skjellene når den er sulten der den sitter midt i sitt enorme matfat. Mennesker er ikke skapt til et slikt slaraffenliv. Vi må pent jobbe for maten.
- Vi er fortsatt ivrige i fritiden og trener jevnlig, men den fysiske aktiviteten i hverdagen er i ferd med å forsvinne. Det fins snart tekniske hjelpemidler for alt mulig, fra å skru i skruer, skifting av TV-kanal til tannpuss. Skal vi på butikken tar vi bilen selv om den ligger like i nærheten. Nesten alt vi gjør skjer ved hjelp av maskiner. Vi har også fått mange tekniske hjelpemidler på jobben. Til og med industriarbeideren kan sitte foran en PC, påpeker Reseland.
Arveanlegg spiller også inn, men miljøet er langt viktigere. Mange indianere i Pima-stammen har en mutasjon i et gen som påvirker følsomheten for insulin. Likevel klarer de å holde vekten sånn noenlunde så lenge de bor i Mexico. Flytter de til USA, øker derimot gjennomsnittsvekten med 25 kilo.
Mange undersøkelser avslører en direkte sammenheng mellom lite fysisk aktivitet og overvekt. Finske forskere fant at de som trener tre eller flere ganger per uke, går ned i vekt. De som derimot ikke beveger seg noe særlig hadde stor risiko for å bli tyngre. I England fant forskere en klar sammenheng mellom TV-titting, tilgang til bil og risiko for å bli overvektig.  Reseland er selv alenemor uten bil. - Jeg får sjelden tid til å trene. I stedet legger jeg inn treningen i hverdagen ved å gå, bære handleposer, gjøre hagearbeid, måke snø og pusse opp. Husarbeid eller å leke med ungene er også super trim. Jeg tenker positivt når jeg må bevege meg i hverdagen. Å lette på rumpa og gjøre praktiske oppgaver er en billig investering i egen kropp og fremtid. Aktivitet gir meg også mindre tid til og behov for å spise mellom måltidene.



Kilder:
1. Tidsskr Nor Lægeforening, nr. 22, s 2578, 2001
2. Tidsskr Nor Lægeforening, nr. 6, s 667-672, 2001
3. The Lancet, vol 358, s 1006-1008, 2001
4. Nature Insight, Obesity, vol 404, 6 april 2000
5. Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet

ACGT © ITU. Redaktør: